Omkring 1915 kjøpte Anton Borch den eiendommen som ble kalt Kroken. Den strakte seg fra Krokelva og halvveis til Skjelnan. Den andre store eiendommen i området var Skjelnan. Anton Borch solgte grunn til Løvold da han kom oppover i 1916. Seinere ble Krokeneiendommen stykket opp i mindre gårdsbruk. Skjelnaneiendommen ble også delt i to. Løvold kjøpte 50 m på hver side av Krokelva helt opp til Småvannan for å være sikker på at han hadde tilgang til elva. Fram til ca. 1970 var det få hus i Kroken. Det var 5 småbruk langs stranda med sommerfjøs oppi skogen. Der fantes også et par gamle torvsjåer. Skjelnan Kvalstasjon og Løvold Sementvarefabrikk var de eneste større bedriftene. Sør for Krokelva var det en revefarm. En revefarm var det også på Skjelnan. Tromsø Boligbyggelag fikk i 1969 tildelt tomter i Kroken. Området var da delvis ferdigregulert, og arbeidet med vei, vann og kloakk pågikk for fullt. På småbrukene hadde man fremdeles sauer da TBBL startet bygginga i Kroken i 1970. Etter hvert viste det seg at det var umulig å drive med sauehold når det ble så stor bebyggelse. Blåkollen og Glimmerveien var de første borettslagene som ble bygd. De var ferdig i 1974. Det året flyttet det inn så mange mennesker i løpet av en uke at det måtte opprettes en ekstra førsteklasse ved Kroken skole. Senere ble Granittveien borettslag ferdig i 1976, Øvre Malmveien, Krokelva, Kvartsveien og Gneisveien i 1977, Dalbakken i 1978. Det siste borettslaget som ble ferdig, var Gabbrovegen (1980). Her må det komme inn når Blåkollen borettslag fikk sitt navn i 1993. Nå var det bygd til sammen 1137 leiligheter i Kroken. 472 var i blokk, 647 i rekkehus og 18 i kjedehus. Folketallet var økt til ca. 4000. Alt i løpet av en 10-årsperiode. Det ble bygd privathus øverst i B.A. Løvoldsvei. De første flyttet inn alt i 1971. Alpinanlegget ble helt ferdig ca. 1976. Men alt i 1972 ble der arrangert NNM i alpine grener. Da var ikke skitrekket ferdig, og man måtte klare seg med et mobilt skitrekk. Livet på småbruk i Kroken
Det var tre gårder i Kroken før krigen. Det gikk seint med å gjøre husene ferdig og få innbo, for lånet strakk ikke til. Husene hadde loft og kjeller. Man gikk inn i bislaget. Folket oppholdt seg for det meste i kjøkkenet. Stua ble bare varma opp til spesielle anledninger. Den første tida etter at huset ble bygd, ble den brukt som lagerrom inntil de fikk råd til å innrede den. Innlagt vann hadde de ikke. Pumpa kom først i fjøset, for der trengte de det mest. Soverommene var på loftet. Der var det ofte uinnredet og temmelig kaldt. Snøen kunne ligge på bjelkene under taket. Ungene lå sammen og holdt varmen på den måten.
Ellers var det utedo og ikke noe bad. De vaska og bada seg i blikkstamp på kjøkkenet. Vannet varmet de i kjeler på ovnen. Møbler hadde de lite av, ofte bare slike som mor og far hadde med seg inn i ekteskapet. Etter hvert som stua ble ferdig, fikk den hvite trådgardiner, blomster i vinduene, bilder på veggene og matter på govet. Av møbler kunne de ha rundbord, kråskap og sofa. De første årene kunne det være temmelig golvkaldt, for huset sto på murpåler før de fikk råd og tid til å grave ut kjeller. Folk hadde for store forpliktelser i forhold til inntekta.
Kroken fikk ikke elektrisk strøm før i 1948. Tyskerne bygde ei linje til Krokelva, og da de flyttet i 1945, ble noen familier tilknyttet denne linja. Det var disse som hadde strøm så tidlig som i 1948. Først i 1951 begynte man å bygge ut kraftlinjene nord for Krokelva. I 1953 ble det skikkelige leveranser av strøm.
Til belysning brukte de parafinlamper og til oppvarming ved, kull og torv. Kull hentet de i byen. Ved sagde de oppe i Krokelvdalen. Stammene ble reist opp mot hverandre for at de skulle tørke og ikke fyke ned. På vinterstid ble de kjørt ned til gården på kjelke. Det kunne være ganske artig for store unger å være med på, særlig i nedoverbakke.
Torv ble blant annet henta på myra der Krokelvdal skole er nå. Torvinga foregikk i tida fra om våren når tela gikk av myra og fram mot høyonna. Karfolka skar rader og kutta på tvers i rutemønster. Så tok de opp firkantede blokker med torv. Etter hvert som de skar seg nedi myra, stod en kar nedi hullet og henta opp torva. Den ble så kjørt til en «røyseplass» hvor det var tørt. Der skulle torva stå og tørke. Kvinnen kom ut på torvemyra med kaffe og mat til karfolkene, og det hendte også at de hjalp til med torvinga. Ungene syntes torving var hyggelig, for det måtte være godt vær da.
Om våren og høsten dro omreisende handelsmenn rundt på landsbygda og solgte varer fra en koffert. De hadde faste plasser de dro til. På den måten ble folk kjent med dem. Her i Kroken kom «Skrepphandleren», som han ble kalt, gående langs fjæra. I kofferten hadde han ting som var lett og bære med seg og som folk hadde bruk for, som f.eks. knapper, nåler, sytråd, sakser, strikk, seler og belter. Det var en stor begivenhet for ungene når «skrepphandleren» kom.
Folk levde av gårdsbruk og fiske og bygningsarbeid. Kvinnene var hjemme og drev gården mens mennene var på sjøen. Ungene måtte ta sin del av arbeidet hjemme. Som oftest bodde besteforeldrene også der til de døde. Ungeflokken kunne være stor, så det var mange som hadde for lite hus. I fjøset var det 4 – 5 kyr, noen sauer og kalver. Om sommeren var kyrne i sommerfjøset som lå i skogen ovenfor gården. Det var da lettere å jage dem ut på beite om morgenen. Vinterfjøset ble også vaska rundt på denne tida. Hest var ikke noe alle hadde, men det hendte at et par naboer slo seg sammen om en hest, eller at man lånte en hvis et jorde skulle pløyes eller harves.
I høyonna ble gresset slått med ljå og hengt opp på hesjer til tørk. Etterpå ble det båret inn på låven. Av og til fikk ungene lov til å hoppe i høyet og å lage tunneler i det. Hvis høyet var dårlig tørket, var det fare for selvantennelse.
Melkebåten gikk til byen hver morgen og tilbake igjen om kvelden. Man måtte ro melka ut til den med småbåt. Post og avis kom fra byen med melkebåten.
Klesvasken foregikk inne på kjøkkenet om vinteren. Man brukte vaskebrett til å gni klærne mot, og så gikk man ut for å skylle i en bekk så lenge den var isfri. Om sommeren tok man selve vasken også ute. Hvitvasken ble kokt, og for å få tøyet så hvitt som mulig, ble det lagt på snø til bleiking. Om våren måtte man ofte gå langt opp i skogen for å finne en snøflekk. Der lå det da en 14 dagers tid. Etterpå måtte det vaskes på nytt. Det var de største ungenes jobb å gå med tøyet til bleiking.
Arbeidsdagen for kvinnene starta tidlig om morgenen. De gikk til fjøset i 7.00-7.30 tida. Den dagen brødbakst sto på programmet, satte de deigen før de gikk i fjøset, eller de hadde satt den kvelden i forveien. Så bakte de når fjøsstellet var unnagjort. Foruten fjøsstell, baking og vasking, var det mange andre ting ei husmor måtte gjøre. Etterat sauene var klippet om høsten, kardet og spant hun garn til blant annet det meste av klærne selv. Noen hadde vev og vevde matter. Ellers sto husmora også for all matlaging. Middagen besto av fisk i en eller annen variant hele uka bortsett fra søndagene. Da var det alltid kjøttmiddag. Det var vanlig med suppe til dessert hver dag, søndagene ofte rød sagosuppe eller sviskegrøt.
I 30-årene levde folk fra dag til dag. De sulta ikke, men det kunne være smått. Man kikka i melsekken for å se om det var lenge til et nytt utlegg.
Folk spiste middag i ett-tida. Etterpå var det gjerne tid til en middagslur. I høyonna benytta ungene den tida til å leke og bade i Krokelva. Det var kaldt, men noen lærte å svømme der.