Alaska og gullgraving
Det første vi hører om B. A. Løvold, er at han som ung reiste til Alaska for å prøve lykkes som gullgraver.
Kona hans, Maren, var med, og hun ble gravid mens de var der. Det sies at hun var den første hvite kvinne som fødte i Alaska.
Temperaturen var veldig lav, og gullgraverne levde et hardt liv. De hadde respekt for fru Løvold. Hun pleiet dem når de var syke og passet gullposene deres (under hodeputa si) når de festet.
Ora Wold, the child of forty mile.
De vasket gull i et vaskevannsfat.
Bright-eyed and laughing as she played about the parlour of the Golden West Hotel yesterday afternoon, was little Ora Wold, the first white child born at Forty-mile, on the Yukon. B. Wold took his wife into the Yukon country with him when he went in three years ago, and took up claim at Forty-mile in American territory. With the opening of the Klondike he went into El Dorado, and there secured one of the best locations. He worked hard and saved money until, having at length decided that he had toiled long enough, he sold his interests and cleaned up in various ways nearly $ 60 000. With this amount, Wold says, he is going back to his native Norway to enjoy the fruits of his labours in the frozen country on the other side of the globe. Mrs. Wold, who is a very attractive woman, says she felt no discomfort from the hard winters within the circle, and indeed got on very well, with plenty to eat and a warm cabin. The child of Forty-mile is a perfect specimen of healthy childhood.
Ora Wold, barnet i Forty-Mile.
Med strålende øyne lo hun mens hun lekte i dagligstuen på Golden West Hotel i går ettermiddag, lille Ora Wold, det første hvite barn som ble født i Forty-Mile, ved elva Yukon. B. Wold tok med seg kona inn i landet ved Yukon da han dro dit for 3 år siden og tok opp skjerpe i Forty-Mile på amerikansk grunn. Da Klondike åpnet, dra han inn i El Dorado, og der skaffet han seg et av de beste feltene. Han jobba hardt og sparte penger til han omsider mente han hadde slitt lenge nok. Da solgte han sine interesser og skrapte på forskjellig vis sammen nesten 60.000 dollars. Med dette beløpet, sier Wold, skal han reise tilbake til sitt fedreland Norge for å nyte fruktene av sitt arbeid i det frosne landet på den andre siden av kloden.
Fru Wold som er en svært tiltrekkende kvinne, sier at hun ikke opplevde noe ubehag som resultat av de harde vintrene innenfor sirkelen (Polarsirkelen), og hun klarte seg virkelig godt; med nok å spise og en varm hytte. Barnet i Forty-Mile er et perfekt eksempel på frisk barndom.
Dette er avskrift og oversettelse av et avisutklipp som vi fikk låne av Kirsten Løvold. Det er fra en amerikansk avis på den tiden da Løvold var i Amerika og lette etter gull. Som vi ser av utklippet brukte han navnet Wold da han var «over there».
Ålesund og Afrika
Da Løvold hadde tjent 60.000 dollar, solgte han det han eide i Alaska og reiste hjem til Norge for å nyte fruktene av sitt arbeid.
Det første han gjorde med sin formue var å leie en lokalbåt og reise rundt til sine fem brødre og betale ut gårdene deres. Så slo han seg ned i Ålesund hvor han bygde stort hun og begynte med isenkramforretning.
Etter noen år i Ålesund dro han til Afrika og begynte med strutsefarm der. Etter det bar det tilbake til Norge igjen.
Sandfeltene i Kroken
Nå hadde han begynt å tenke på at det måtte være en gullmorene fra Alaska over til Finnmark. Han reiste med hurtigruta til Finnmark for å undersøke dette. Planene han ble imidlertid forandret, for da hurtigruta forlot Tromsø og han sto ved rekka og så over til Kroken, fikk han se sandfeltene der. Han visste at under Ålesundbrannen tjente de som hadde sand seg rike. Kort tid etter flytta han hit sammen med familien, og i 1916 starta han med sementvarefabrikk.
Løvold var en oppfinnsom mann.
For å få maskinene på fabrikken til å få, brukte de vann fra Krokelva. De samlet opp vann i en dam et stykke oppe i elva. Vannet ble ført nedover i trerenner (slik som under gullgravingen i Alaska). Noen «blokker» regulerte vannet, og et stort vannhjul drev maskinene.
Hans sønn, Sverre, monterte vindmølle som produserte elektrisitet, og hans familie var de eneste i Kroken som hadde strøm. Det hendte at strømmen sto på for lenge, særlig når de hadde gjester, og da måtte de fram med parafinlampene. Løvold hadde også telefonstasjon.
Produktene fra fabrikken var murstein, kloakkrør, bryner, garnsteiner. Der var også et sansolderi som leverte sand av forskjellige grovheter. Senere hadde de flere biler som leverte ferdigbetong.
Når elva frøs, stoppet maskineriet, men da hadde familien revefarm og gårdsbruk å ta seg av. Familien hadde leilighet over fabrikken. På taket hadde fru Løvold hage. Som svar på spørsmål om hvorfor taket på huset var helt flatt, svarte gamle Løvold i 1929 at det var fordi helikopter skulle lande der i framtida. Så han var en fremsynt mann.
Det som ble laget på fabrikken, ble ført bort med motorbåter og prammer. Der var en slipp i fjæra hvor man dro opp båtene og reparerte dem.
Til å begynne med var det de nærmeste naboene som arbeidet på bedriften, men driften gikk så godt at folk kom helt fra byen for å jobbe der. I perioder jobba de skift. Det var mer enn 50 ansatte. Pukkverket gikk også mange ganger om natta.
Mot slutten av 70-tallet gikk bedriften konkurs. Det som ødela var pukkverket. Så lenge pukkverket lå langt fra bebyggelsen, var det ingen som ble forstyrret. Da kommunen begynte å selge tomter til boligbebyggelse, ble det umulig for folk å bo nær innpå pukkverket. Det var sprenging og bråk fra steinknuseriet. Løvold fikk heller ikke anledning til å selge tomter fritt av sin eiendom på sørsida av Krokelva. Dette kjøpte kommunen for en billig penge til bruk som friareal. Dermed ble det for lite penger, og bedriften gikk konkurs.
Odd Berg kjøpte opp sementvarefabrikken. Løvold mistet alle sine maskiner i konkursen, også noen som gamle Løvold selv hadde funnet opp.
I dag foregår det ingen produksjon der. Odd Berg leier ut lokalene som lager og kontorer til selvstendig næringsdrivende.