Krokenhistorien

Bebyggelse i Kroken 

Omkring 1915 kjøpte Anton Borch den eiendommen som ble kalt Kroken. Den strakte seg fra Krokelva og halvveis til Skjelnan. Den andre store eiendommen i området var Skjelnan. Anton Borch solgte grunn til Løvold da han kom oppover i 1916. Seinere ble Krokeneiendommen stykket opp i mindre gårdsbruk. Skjelnaneiendommen ble også delt i to. Løvold kjøpte 50 m på hver side av Krokelva helt opp til Småvannan for å være sikker på at han hadde tilgang til elva. Fram til ca. 1970 var det få hus i Kroken. Det var 5 småbruk langs stranda med sommerfjøs oppi skogen. Der fantes også et par gamle torvsjåer. Skjelnan Kvalstasjon og Løvold Sementvarefabrikk var de eneste større bedriftene. Sør for Krokelva var det en revefarm. En revefarm var det også på Skjelnan. Tromsø Boligbyggelag fikk i 1969 tildelt tomter i Kroken. Området var da delvis ferdigregulert, og arbeidet med vei, vann og kloakk pågikk for fullt. På småbrukene hadde man fremdeles sauer da TBBL startet bygginga i Kroken i 1970. Etter hvert viste det seg at det var umulig å drive med sauehold når det ble så stor bebyggelse. Blåkollen og Glimmerveien var de første borettslagene som ble bygd. De var ferdig i 1974. Det året flyttet det inn så mange mennesker i løpet av en uke at det måtte opprettes en ekstra førsteklasse ved Kroken skole. Senere ble Granittveien borettslag ferdig i 1976, Øvre Malmveien, Krokelva, Kvartsveien og Gneisveien i 1977, Dalbakken i 1978. Det siste borettslaget som ble ferdig, var Gabbrovegen (1980). Her må det komme inn når Blåkollen borettslag fikk sitt navn i 1993. Nå var det bygd til sammen 1137 leiligheter i Kroken. 472 var i blokk, 647 i rekkehus og 18 i kjedehus. Folketallet var økt til ca. 4000. Alt i løpet av en 10-årsperiode. Det ble bygd privathus øverst i B.A. Løvoldsvei. De første flyttet inn alt i 1971. Alpinanlegget ble helt ferdig ca. 1976. Men alt i 1972 ble der arrangert NNM i alpine grener. Da var ikke skitrekket ferdig, og man måtte klare seg med et mobilt skitrekk. Livet på småbruk i Kroken

Det var tre gårder i Kroken før krigen. Det gikk seint med å gjøre husene ferdig og få innbo, for lånet strakk ikke til. Husene hadde loft og kjeller. Man gikk inn i bislaget. Folket oppholdt seg for det meste i kjøkkenet. Stua ble bare varma opp til spesielle anledninger. Den første tida etter at huset ble bygd, ble den brukt som lagerrom inntil de fikk råd til å innrede den. Innlagt vann hadde de ikke. Pumpa kom først i fjøset, for der trengte de det mest. Soverommene var på loftet. Der var det ofte uinnredet og temmelig kaldt. Snøen kunne ligge på bjelkene under taket. Ungene lå sammen og holdt varmen på den måten.

Ellers var det utedo og ikke noe bad. De vaska og bada seg i blikkstamp på kjøkkenet. Vannet varmet de i kjeler på ovnen. Møbler hadde de lite av, ofte bare slike som mor og far hadde med seg inn i ekteskapet. Etter hvert som stua ble ferdig, fikk den hvite trådgardiner, blomster i vinduene, bilder på veggene og matter på govet. Av møbler kunne de ha rundbord, kråskap og sofa. De første årene kunne det være temmelig golvkaldt, for huset sto på murpåler før de fikk råd og tid til å grave ut kjeller. Folk hadde for store forpliktelser i forhold til inntekta.

Kroken fikk ikke elektrisk strøm før i 1948. Tyskerne bygde ei linje til Krokelva, og da de flyttet i 1945, ble noen familier tilknyttet denne linja. Det var disse som hadde strøm så tidlig som i 1948. Først i 1951 begynte man å bygge ut kraftlinjene nord for Krokelva. I 1953 ble det skikkelige leveranser av strøm.

Til belysning brukte de parafinlamper og til oppvarming ved, kull og torv. Kull hentet de i byen. Ved sagde de oppe i Krokelvdalen. Stammene ble reist opp mot hverandre for at de skulle tørke og ikke fyke ned. På vinterstid ble de kjørt ned til gården på kjelke. Det kunne være ganske artig for store unger å være med på, særlig i nedoverbakke.

Torv ble blant annet henta på myra der Krokelvdal skole er nå. Torvinga foregikk i tida fra om våren når tela gikk av myra og fram mot høyonna. Karfolka skar rader og kutta på tvers i rutemønster. Så tok de opp firkantede blokker med torv. Etter hvert som de skar seg nedi myra, stod en kar nedi hullet og henta opp torva. Den ble så kjørt til en «røyseplass» hvor det var tørt. Der skulle torva stå og tørke. Kvinnen kom ut på torvemyra med kaffe og mat til karfolkene, og det hendte også at de hjalp til med torvinga. Ungene syntes torving var hyggelig, for det måtte være godt vær da.

Om våren og høsten dro omreisende handelsmenn rundt på landsbygda og solgte varer fra en koffert. De hadde faste plasser de dro til. På den måten ble folk kjent med dem. Her i Kroken kom «Skrepphandleren», som han ble kalt, gående langs fjæra. I kofferten hadde han ting som var lett og bære med seg og som folk hadde bruk for, som f.eks. knapper, nåler, sytråd, sakser, strikk, seler og belter. Det var en stor begivenhet for ungene når «skrepphandleren» kom.

Folk levde av gårdsbruk og fiske og bygningsarbeid. Kvinnene var hjemme og drev gården mens mennene var på sjøen. Ungene måtte ta sin del av arbeidet hjemme. Som oftest bodde besteforeldrene også der til de døde. Ungeflokken kunne være stor, så det var mange som hadde for lite hus. I fjøset var det 4 - 5 kyr, noen sauer og kalver. Om sommeren var kyrne i sommerfjøset som lå i skogen ovenfor gården. Det var da lettere å jage dem ut på beite om morgenen. Vinterfjøset ble også vaska rundt på denne tida. Hest var ikke noe alle hadde, men det hendte at et par naboer slo seg sammen om en hest, eller at man lånte en hvis et jorde skulle pløyes eller harves.

I høyonna ble gresset slått med ljå og hengt opp på hesjer til tørk. Etterpå ble det båret inn på låven. Av og til fikk ungene lov til å hoppe i høyet og å lage tunneler i det. Hvis høyet var dårlig tørket, var det fare for selvantennelse.

Melkebåten gikk til byen hver morgen og tilbake igjen om kvelden. Man måtte ro melka ut til den med småbåt. Post og avis kom fra byen med melkebåten.

Klesvasken foregikk inne på kjøkkenet om vinteren. Man brukte vaskebrett til å gni klærne mot, og så gikk man ut for å skylle i en bekk så lenge den var isfri. Om sommeren tok man selve vasken også ute. Hvitvasken ble kokt, og for å få tøyet så hvitt som mulig, ble det lagt på snø til bleiking. Om våren måtte man ofte gå langt opp i skogen for å finne en snøflekk. Der lå det da en 14 dagers tid. Etterpå måtte det vaskes på nytt. Det var de største ungenes jobb å gå med tøyet til bleiking.

Arbeidsdagen for kvinnene starta tidlig om morgenen. De gikk til fjøset i 7.00-7.30 tida. Den dagen brødbakst sto på programmet, satte de deigen før de gikk i fjøset, eller de hadde satt den kvelden i forveien. Så bakte de når fjøsstellet var unnagjort. Foruten fjøsstell, baking og vasking, var det mange andre ting ei husmor måtte gjøre. Etterat sauene var klippet om høsten, kardet og spant hun garn til blant annet det meste av klærne selv. Noen hadde vev og vevde matter. Ellers sto husmora også for all matlaging. Middagen besto av fisk i en eller annen variant hele uka bortsett fra søndagene. Da var det alltid kjøttmiddag. Det var vanlig med suppe til dessert hver dag, søndagene ofte rød sagosuppe eller sviskegrøt.

I 30-årene levde folk fra dag til dag. De sulta ikke, men det kunne være smått. Man kikka i melsekken for å se om det var lenge til et nytt utlegg.

Folk spiste middag i ett-tida. Etterpå var det gjerne tid til en middagslur. I høyonna benytta ungene den tida til å leke og bade i Krokelva. Det var kaldt, men noen lærte å svømme der.

Klær 

Klærne måtte være varme om vinteren. Det meste var hjemmesydd, men en del gensere var kjøpt. De genserne som var laget hjemme, var strikket på maskin. Strømpene var av ull, og de var hjemmestrikket. På overkroppen hadde man et linnet av bomullslerret. Om vinteren var det ullunderskjorte og «liv» utenpå det. Fra livet var det stropper som holdt strømpene oppe. Strømpebukser kom ikke før lenge etter krigen. Underbuksene nådde til midt på låret.

Guttene brukte nikkers. Jentene brukte skjørt - også i skibakken! Kvinnene hadde alltid skjørt på seg, selv når de rodde til byen midt på vinteren. De første buksene for jenter og kvinner var nikkers. Det skulle mot til for å komme med dem på.

 Om sommeren brukte ungene tøysko eller lærsko med remmer. På tørt føre om vinteren hadde de hjemmelagde lugger. De var grå, litt lenger enn vanlige lester som var tovet. Svart stoff ble sydd over tåa og bakover som en kalosj. Sjøvotter som var godt sammentovet ble brukt såler. Når sålene ble satt på, hadde de en skomakerlest inni.

Linnet

Det var sydd av ubleket lerret og gikk et stykke nedpå baken. Ermene var korte eller ¾ lange. Dette plagget ble brukt nærmest huden.

Liv

Livet ble sydd av et stødig bomullsstoff. Noen hadde knapping foran, andre bak. I sidene var det en knapp, og på den knappen festet man en hullstrikk. Den andre enden av strikken festet man med en knapp i strømpen. På den måten ble strømpene holdt oppe. Livet ble brukt utenpå linnetet.

Ulltrøye

I stedet for linnet var det mange som brukte undertrøyer strikket av tynn ulltråd.

Strømper

Strømpene var strikket av tynt ullgarn. Strømpebukser fantes ikke.

Underbukse

Underbuksa var sydd av kraftig grå flanell. Den rakke et stykke ned på låret.

Sidesømmene var ikke sydd helt opp, slik at den på en måte ble delt i en for - og en bakpart. Så ble linningen på forparten knappet bak og linningen på bakparten knappet foran.

Overtrekksbukse

Noen brukte overtrekksbukse over underbuksa. Den var strikket av tynt ullgarn, var ganske lang og hadde strikk både oppe og nede.

Underkjole

Underkjole ble ikke brukt til daglig.

Kjole

Jentene brukte alltid kjole. Den hadde enkelt snitt, og var ofte sydd av halvull, d.v.s. renning av bomullstråd og innslaget av ulltråd. Til penbruk hadde jentene andre kjoler eller for eksempel matroskjole.

Skoleforkle

Jentene brukte skoleforkle for å beskytte kjolen. Forkleet kunne være uten ermer og med knapper på skuldrene, eller det kunne ha lange ermer og knapper ned foran.

Genser

Over kjolen brukte jentene ofte en tykk ullgenser når de var ute og lekte eller gikk på ski.

Kåpe

Det var helt vanlig at jentene brukte kåpe både på skolen og når de var ute og lekte. Når det var riktig kaldt, brukte de kåpe over ullgenseren.

Lue

Både jenter og gutter brukte strikkeluer.

Anorakk.

Anorakken ble ikke vanlig før på 40-tallet.

Bukser.

Guttene brukte bukser som gikk litt over kneet mens de var små, men i 8-9 års alderen begynte de å bruke lange buker med seler. Buksene var sydd av kraftig vadmel (grovt ullstoff).

Generelt om gutteklærne . Guttene brukte samme undertøy og strømper som jentene. Utenpå brukte de skjorte, bukse og genser. Genseren var så tykk at den ble brukt som ytterplagg. Det var sjelden at guttene brukte jakke utenpå genseren.

Tradisjoner og merkedager  

Fødsel og barsel

Fødselen foregikk hjemme. Jordmora ble henta i byen. Det var bare kvinner med på fødselen. Den fødende skulle ligge i 14 dager. Da hadde familien ofte hushjelp for å ta seg av husmoras arbeid. Nabokonene kom på barselbesøk og de hadde med seg mat.

Babyen lå i vugge. Vogn hadde de ikke bruk for når det ikke var vei å kjøre på. Alle baby-klærne ble laget hjemme. Ungene ble "linnet" for at de ikke skulle bli hjulbeint. "Linnet" var et langt tøystykke som ble surra rundt babyen fra under armene og ned.

Barnedåp

Dåpen foregikk som oftest om sommeren, for familien måtte til byen i båt. Etterat de var ferdige i kirka var det selskap hjemme med fadderne som gjester. En familie kunne ha både to og tre dåpsbarn samtidig. Den eldste kunne være 4 - 5 år før han ble døpt. Dåpsgaven var sølvskje eller gaffel.

Konfirmasjon

Konfirmanten bodde i tre uker i byen hos slektninger mens de fikk konfirmantundervisning. Selve konfirmasjonen foregikk i Landskirka. Etterpå var det selskap hos de slektningene som konfirmanten hadde bodd hos. Da var faddere, besteforeldre, tanter og onkler invitert. Det var uvanlig å få penger i presang. I stedet fikk de smykker, ringer, salmebok, skjerf og hansker. Alle konfirmantene fikk Det Nye Testamentet i kirka. Ikke alle valgte å bli konfirmert, men da gikk de glipp av å bli kjent med ungdommer fra andre skolekretser.

Bryllup

Før veien kom, hadde bygda liten kontakt med omverdenen, men likevel ble ungdommen herfra kjent med unge fra andre steder. I slåttonna kom det fremmede jenter som rakere til bygda. Andre var hushjelper. Guttene reiste bort på fiske og bygningsarbeid. Etter folkeskolen var det noen som reiste til folkehøyskole. Dette bidro ofte til at det ble giftemål mellom ungdommer fra forskjellige steder. På den tida var det ingen som levde sammen uten å være gift.

Bryllupet ble som oftest holdt i slaktetida om høsten. Etter vielsen i kirka var det selskap hjemme. Det var vanlig med mange gjester. De som holdt bryllup lånte både bord, stoler og dekketøy hos naboene. Nabokonene hjalp også til med matlaging og servering. Etter middagen var det dans på låven eller på en platt ved naustet.

Begravelse

Det var vanlig at de gamle bodde hjemme på et kammers til de døde. Begravelsen ble også holdt hjemme. Presten kom dit og holdt andakt før den avdøde ble ført med båt (ofte en fiskebåt) til kirkegården i Tromsdalen. Begravelsen varte ofte hele dagen.

Jul

Julefeiringa var et koselig avbrekk i mørketida. Mødrene bakte julekaker. Lefser, smultringer og sandkaker var av de sortene som ble bakt. De som hadde gris, slakta den til jul. Ungene sang julesanger på skolen og søndagsskolen. Noen dro til byen og så på juleutstillinger. Juletreet ble kjøpt i byen. De brukte mest furu på den tiden. Under krigen lagde de juletre av bjørkestammer med einer til greiner. Hvert åt lagde eller kjøpte de litt ny julepynt. Ungene pynta treet julaften, og den dagen var det grøt til middag. Om kvelden ble pakkene åpna. Nisse hadde de ikke. Julegavene kunne være en spesiell kopp, fargeblyanter, ei billedbok eller fargebok. Ungene var glade bare de fikk en liten pakke.

Familien gikk ikke rundt juletreet hjemme, men det gjorde de på juletrefesten i misjonshuset. Søndagsskolen arrangerte festen, og den var høydepunktet i jula.

Påske

Man bakte til påske, men ikke så mye som til jul. Det var ikke vanlig at man la ut på lange skiturer slik man gjør i dag. Før krigen var skiene et framkomstmiddel og ikke fritidsbeskjeftigelse, men det hendte at guttene lagde hopp og jentene fikk være med.

17. mai

Det var ikke arrangement på skolen. Læreren hadde familien sin i byen og reiste dit. Hvis man ville dra til byen og være med på feiringa der, måtte man dra dagen før og ha slektninger å overnatte hos. Det kunne være vanskelig for en familie som hadde fjøsstell å ta seg av. Derfor ble det til at ungene fant på leker selv, og så fikk de ei flaske brus siden det var 17. mai.

St. Hans

Det hendte at ungene samla mose og lyng i mange dager for å få mest mulig røyk av bålet St. Hansaften. De voksne var ikke med på feiringa, så også denne dagen måtte ungene lage moroa sjøl.

Butikker 

Butikker fantes ikke i området Kroken - Tønsvik. Vei var det heller ikke og lokalbåter anløp ikke Kroken, så når noe skulle kjøpes inn, måtte man ro eller seile til byen. Mennene var mye borte på arbeid, slik at det var kvinnene som måtte ro. Ofte slo de seg sammen to og to. Man kan godt forestille seg at det måtte være hardt i dårlig vær og på vinterstid. Når de først var i byen, handla de for flere uker om gangen. Det ble kjøpt inn mel i sekkevis. Noen ganger hadde de med seg fisk, egg og kjøtt som de solgte. Om høsten solgte de bær på torget, og da var ungen med.

Butikkbussene i Kroken

I 1971 ble det åpnet en litt spesiell butikk i Kroken. Den besto av fem utrangerte TIRB-busser som ble satt sammen i en sirkel.. Det ble skåret åpninger i bussene slik at folk kunne gå fra buss til buss når de handlet. Butikken var som en korridor med varer langs sidene. Midt i «butikksirkelen» var det lager. Man hadde snekret golv og tak slik at det ble et lagerrom. Butikkbussen hadde alle de varer som en alminnelig dagligvarebutikk har, og den hadde vanlige åpningstider.

Om sommeren kunne det bli svært varmt i butikken når sola skinte på vinduene. Det var ganske vanlig med en temperatur på over 40° C. Betjeningen pleide da å gå ut for å avkjøle seg en gang i blant.

Butikken var plassert på bakken ovenfor krysset mellom Anton Borchs vei og Gneisveien. Ved siden av butikkbussene stod en enkelt buss. Den ble brukt som kiosk og var åpen om kveldene.

Da det moderne Forretningssenteret ble åpnet i 1975, flyttet dagligvarebutikken dit.

Leketøy i Kroken før i tida 

Foreldrene hadde sjelden råd til å kjøpe leker til barna sine. Men det var vanlig at jentene hadde dokker. Noen av disse dokken var hjemmelaga, men mange var også kjøpte. Dokken hadde som oftest kropp laga av stoff og hode av celluloid. Enkelte dokker hadde både kropp og hode av celluloid. Jentene, og noen ganger mødrene deres, laga selv klær til dokken av stoff- og garnrester. Som oftest fikk de nye dokkeklær til jul.

I fjæra lekte jentene med glassbrott. De stilte dem ut og bytta med hverandre. Større glassbrott ble til kopper og fat når de lekte hus. Både gutter og jenter samla på skjell og stein. Skjellene kunne bli til dyr på bondegården. Og spesielle skjell fikk dyrenavn. De hadde kuskjell, saueskjell, geitskjell og hesteskjell. Ja, til og med kyllingskjell.

Jentene samla også på glansbilder som de bytta med hverandre.

Guttene hadde båter som fedrene eller større gutter hadde laga. De lekte med dem i dammer og på stranda. Båtene ble bundet fast til seitrøer (en slags fiskestenger) og ført omkring. Så kunne de leke at de seilte fra sted til sted med last. Guttene laga også flåter som de selv kunne seile med. De hadde ingen biler og mekaniske leker. Sykler hadde de heller ikke før krigen, for de manglet vei.

Jentene var ganske ofte sammen med guttene og lekte, men guttene ville sjelden leke typiske jenteleker.

Skiene var et fremkomstmiddel. De ble sjelden brukt til turgåing. Av og til laget guttene seg et hopp i en bakke og hadde det moro med det.

Godteri

Sukkertøy, sjokolade eller annet snop var svært sjelden kost i det gamle Kroken. Av og til var barna med foreldrene til byen, og da hendte det at de fikk smake godteri. Det var ikke slike søtsaker som vi er vant til. Som oftest var det rosiner, litt frukt eller en kake. Det meste kjøpte barna selv for egne tiører og femører. De hadde sjelden penger så de var nøye på hva de brukte dem til. Ofte lot de være å kjøpe snop. I stedet spleiset søsken på en bok de ønsket seg. Bøker var dyre, og de hadde så få av dem.

Skolene i Kroken fra ca. 1920 og fram til våre dager 

Grensene for skolekretser var Krokelva i sør og Tønsnes i nord. Skolen var fra ca. 1920 nedenfor snuplassen i Movika. Bygninga står der fremdeles i 1985. Men den er nå i privat eie og brukes til bolig.

Ungene som bodde på gardene i Kroken, hadde lang skolevei. Det var opptil 4 km å gå, og de måtte gå langs fjæra. Det var ingen vei, bare en sti. Det hendte de brukte en time på veien, for de fant mye rart i fjæra. Mange bekker rant ut i sjøen, og ungene måtte hoppe fra stein til stein for å komme seg over. Om vinteren kunne det være riktig ille. Steinene ble glatte av is og snø. Noen ganger datt de og ble våte. Når snøen ble dyp nok, gikk de på ski til skolen. De satte sin ære i å komme seg på skolen selv om det var uvær. Ja, det fortelles til og med at de rømte til skolen når foreldrene mente været var for dårlig til å gå den lange veien. Foreldrene var redde når ungene gikk alene, og derfor hendte det at en storebror/søster måtte vente med å begynne på skolen til han fikk følge av et ynge søsken.

I skolen var det et klasserom, bøttekott og en leilighet til læreren. Det var ca. 15 pulter i samme størrelse, stol og bord hang sammen. Det var hull til blekkhus i pulte. Det var ikke innlagt vann på skolen. De måtte hente vann fra en brønn, og da brønnen ikke kunne brukes lenger, måtte vannet hentes fra en bekk i nærheten. Det gikk noen år før skolen i 1934 fikk innlagt vann. Av annet utstyr på skolen i tjueåra kan nevnes: - et vaskefat og ei vaskemugge - ei øks og ei sag - ei parafinkanne og parafinlampe - to spyttbakker - en kullboks Der var videre noen plansjer, en globus samt en del kart. Bøker fantes nesten ikke. I 1942 bestod skolens bibliotek av 134 bøker. Man holdt basar for å få kjøpt inn de første bøkene. Senere kom ordningen med kommunale tilskudd.

Skolen var delt i storskole (4. - 6. kl.) og småskole (1. - 3. kl.). Elevene gikk annenhver dag på skolen, slik at småskolen gikk en dag, storskolen neste osv. Alle hadde 6 timer. De måtte kjøpe lærebøkene selv. Bøkene gikk i arv fra foreldre til barn, og fra søsken til søsken. Alle elevene hadde derfor ikke sammen bok. Pennesplitter måtte kjøpes, men blekk fikk de gratis. De fikk noen skrivebøker, men mår kommunens tilskudd var oppbrukt, måtte de selv betale disse bøkene også.

Når elevene kom om morgenen, var det gjerne ganske varmt i klasserommet. Det var en pedell (vaktmester) som pleide å fyre i ovnen før elevene kom. Senere på dagen var dette en av ordenselevenes plikter. Elevene måtte også sage og hogge ved samt hente kull. Elevene hengte våte votter og annet vått tøy til tørk ved ovnen. Når læreren kom inn, reiste alle seg opp og stod stille som mus. Læreren hadde dress og slips på seg. Elevene kalte han ikke ved fornavn. De hadde stor respekt for han. Hvis barna ikke var greie, måtte de stå i skammekroken en stund, eller de måtte sitte igjen.

Dagen startet oftest med salme eller bønn, og det var ofte kristendom i første time. Det var mye utenatlæring av bibelhistorie, salmeværs og katekisme. Andre fag var norsk, regning, historie, geografi og naturfag. Gymnastikk sto ikke på timeplanen. Den eneste forminga de hadde var tegning. Barna kunne som regel bokstavene når de begynte på skolen. De viste da læreren leseboka si og fortalte hva slags side de kunne lese på. Læreren kontrollerte dette og lot elevene lese i grupper med andre som var på samme nivå. Det kunne være forskjellig alder i gruppene.

Det var karakterer i barneskolen, Sg, Mg, G, Antagelig (=Nogen), Uantagelig(=Lite godt).

Det var få muligheter for foreldrene til å holde seg orientert om skolen, for det var ikke foreldremøter.

Friminuttene varte i 10 minutter. Det var ingen klokke som varslet friminutt. Læreren sa fra når de kunne gå ut; og han kom ut på trappa og ropte elevene inn til time. Det var ingen som hadde inspeksjon, men noen ganger var læreren ute og lekte med barna.

I friminuttene slo barna ball. Dette gjorde både gutter og jenter sammen. Læreren hadde laga en ball av lær og fylte den med filler. Ellers spilte jentene ball på vegg og hoppet tau og paradis. Sangleker var også vanlig, f.eks.: «Slå på ring», «7 vakre jenter i en ring», «Bro, bro brille». «Sist par ut» var også en vanlig lek. Det var vanlig blant guttene å leke «pegen»

Under krigen okkuperte tyskerne skole i Movika. Da måtte elevene gå på skole i bedehuset på Tønsnes til krigen var slutt.

På slutten av 40-tallet (1947-48) ble elevene fra Kroken overført til Tromsdal skole. Der fikk de sin undervisning fram til det ble bygd nye skoler i Kroken.

Grendeskolen i Kroken

Siden Tromsø skulle få eget universitet, ble det behov for flere nye boliger. Man regnet med at det ville komme mange innflyttere til byen. TBBL skulle bygge blokker og rekkehus i Kroken, og det ville bli behov for skoler til alle de barna som skulle bo der når husene var ferdige.

Derfor begynte man å planlegge Kroken skole i 60-årene, og meninga var at den skulle stå ferdig høsten 1972. Da bygginga ble forsinket, måtte det finnes en midlertidig skole, og en husrekke på fire leiligheter i Glimmerveien nr 58-64, ble tatt i bruk femte september samme år. Det var nye leiligheter som ikke var helt ferdige ennå. Alle veggene var ikke satt opp, og nede i første etasje unnlot man å sette opp veggene mellom kjøkkenet og stua. Dermed ble det ganske store klasserom. Oppe var det bad og soverom. Et av soverommene i hver leilighet ble grupperom, og i de andre ble det satt opp knagger for elevenes ytterklær. I begynnelsen hadde skolen 4 klasser: To førsteklasser , en andre - og en tredjeklasse. Hver klasse fikk sitt eget klasserom med eget toalett, grupperom og garderobe. Elevene i 4. Klasse og oppover gikk på Tromsdalen skole.

Til å begynne med var det mangel på lærere, men det problemet løste seg raskt. Folk flyttet etterhvert til boligfeltene i Kroken, og blant dem var det noen lærere.

Skolen manglet spesialrom. Kroppsøvingstimen besto av klasseromsgymnastikk, og når været tillot det, forskjellige uteaktiviteter som turgåing osv. Det var også dårlig med utstyr til formingstimene. Derfor hendte det at en av lærerne så seg nødt til å ta med sin egen symaskin til disse timene. Tromsdalen skole var lagringsplass for skolemateriell det første året.

Kroken skole

Grendeskolen varte til høsten 76. Kroken som skole startet opp høsten 73 med to 7. Klasser og resten barneskoleklasser, til sammen 20 klasser. Det var 17 lærere ved skolen det første året, og Ivar Pettersen var rektor.

Idrettshallen var ikke ferdig, så gymnastikken foregikk for det meste ut - og i bombrom og eventuelle ledige klasserom når det var dårlig vær. Lærerne og elevene spilte fotballkamp mot hverandre på vinterføre. Det var både lue og votter med i utstyret, og noen hadde visst skisko også. Krokenhallen stod endelig ferdig i 1974, og da ble det bedre kår for gymnastikkundervisningen.

Krokelvdal og Skjelnan barneskole

Etterhvert ble det flere klasser på ungdomstrinnet. Krokelvdal og Skjelnan barneskoler fikk sine første byggetrinn ferdig i 1976. Rektor på Skjelnan skole var Ragnhild Lund Eines. På Krokelvdal skole var det Else Ernstsen.

Grensene for skolekretsen er Anton Borchs vei i nord og Krokelva i sør. Skolen startet med 6 klasser på 1. - 3. trinn. Det var 6 lærere. Skolen var ikke helt ferdig høsten 76. Derfor ble det holdt undervisning i "gulskolen" på Tromstun til nyskolen var ferdig. Elevene dro til "gulskolen" med skolebuss. "Storskolen" stod ferdig i november 79. Inntil man kunne flytte inn der, måtte elever og lærere i 4. klasse ta bussen til Gyllenborg skole. Noen elever fikk undervisning i biblioteket i Kroken (på ungdomsskolen).

Lunheim skole

Lunheimelevene gikk på Krokelvdal skole til å begynne med. På det meste var det presset inn 15 klasser med mer enn 500 elever på skolen, som er bygd for 12 klasser. I 1980 startet Lunheim skole undervisning for 1. - 3. Klasse, men først høsten 84 var alle Lunheimelevene borte fra Krokelvdal skole.

Utskrift gammel protokoll:

«I tiden 4. - 24. April i år blev det undervist i sløid for alle guttene 13 stykker. Fra Tønsvik skole deltok 2: Ivar Moe og Åsmund Jensen. Dessuten fikk følgende 3: Gudmund Borch, Hans Andreassen og Gotfred Gabrielsen delta. I alt 18. Av benker haddes 11 - 5 egne, 1 lærerens og 5 lånt fra Berg skole. Foruten det innkjøpte verktøy var det lånt en del fra Berg og læreren. Resultatet må etter omstendighetene sies å være meget bra. Det blev gitt øvelser i snuing med svingsag bor og grading. Øvelsene var for meget spredt og oftest etter elevene ønske. Se arkivet. Gjenstandene blev oljet malt eller beiset, enkelte med lasur. Dekorering.

Til Tromsøysund skolestyre:

"Tillater oss herved å gjøre det ærede skolestyre opmerksom på en mangel ved Movik skole. Brønnen hvor barna og læreren får sitt drikkevatn fra har i flere år vært i en elendig forfatning. Lite og dårlig vatn har den hatt og nu er den helt tørr. Huset som før stod over brønnen er ødelagt av elde og er borte. Om vinteren fyker derfor brønnen full av sne, og det lille vann som finnes fryser til. Man er av disse grunne omtrent hele året henvist til å hente vatn i en bekk i nabogården.

Det synes oss derfor å være høist påkrevet å gjøre noe med denne brønnen nu før skolen begynner. En tør be om at det nødvendige beløp blir bevilget. Enten må den gamle brønnen oprenskes og repareres eller også må det graves en ny. Det siste vel ganske sikkert blev det beste, da den gamle brønn før om årene har hatt et nokså dårlig vatn, nærmest myrvatn.

Kirka i Kroken 

På 1800-tallet gikk alle, både på øya og fastlandet i Tromsø kirke. Den lå på plassen foran der Domkirken er nå. Denne kirka ble bygd i årene 1801-1802. Inventaret i den kom fra Tromsø gamle kirke som var enda eldre. Etter 1802 ble den gamle kirka revet.

Tromsdalen kirke

Tromsøysund prestegjeld ble delt ved kongelig resolusjon 26/1-1979. Det nye prestegjeldet fikk navnet Kroken. Det omfatter områdene Kroken, Tomasjord (til Tomasjordnes i sør), Skittenelv og Oldervik. Uranusveien tilhører Kroken prestegjeld. Midnattsolveien og Tomasjordveien tilhører Kroken. Folketallet i prestegildet var ca. 6700 i 1981.(hva er det nå i 1996?). Det bor mange barn og unge i dette området.

I mars 1979 ble prestegjeldet i Kroken formelt opprette. Biskop Bremer og sokneprest Nicolaisen markerte dette ved familiegudstjeneste i Kroken 25/3-79. Da ble det også innbudt til kirkekaffe.

Kroken første "kirke" er en interimskirke. Den er i bomberommet på Kroken ungdomsskole. Alterbildet og prekenstolkledet i kirken er laget av mor og sønn, Åse og Olav Ryan. Han har tegnet, og hun har sydd. Elever fra Krokelvdal skole har laget en keramikkmontasje fra Skapelsen. Kirka mangler orgel og kirkeklokke, og menigheten driver innsamling til dette. Når skjedde dette?

Ved påsketider 1986 vil et lite orgel være på plass i Kroken interimkirke.

Den nye Kroken kirke skal ligge mellom Lunheim og Kroken (der det i dag er et kors på noen stolper.) Når den blir ferdig, er usikkert, for arbeidet er stadig blitt utsatt. Grønnåsen kirke skal i alle fall bygges først.

Kroken kirke vil bli en arbeidskirke med plass til menighetssal, møterom, kontorer og lokaler for barne- og ungdomsarbeid. Dessuten trenger Krokenbeboerne ei kirke hvor vanlige kirkehandlinger kan skje. I dag foregår konfirmasjon og begravelser i Tromsdalen kirke. Ofte skjer vigsler og barnedåp også der.

Skrevet til presentasjon av kirketekstiler i Kroken interimkirke søndag 13.12.81. Olav Petter Ryan. 1981.

Alterteppe

"Derfor tegner jeg det tomme korset Uten grenser vider det seg ut Det omslutter alt liv i havet på jorden og i himmelrommet

Med spenning og forventning gir jeg solen plass Sterk og vakker minner den meg om ufortjent varme og liv langt ut over det jeg kan forstå å ta imot

Det jubler i meg når gledesbuen finner sin form Fra din hånd Herre er den kjøl i min båt Hele ferden er i dine hender Hos deg vet jeg at jeg finner sikkerhet

Jeg gir form og farge til kornet og druene Mat du holder fram for oss og ber oss ete av fordi din omsorg er så uendelig stor Ved ditt bod er det mette for alle

Du har nå gitt meg feste for øyet Den erkjennelse jeg løfter opp mot deg skal ingen ta fra meg Retten til å høre deg til"

  

Prestestolklede

Ingen er for ung eller for gammel til å prise deg Herre Alle har du gitt en oppgave i tjeneste for deg.

Tenn ilden i våre hjerter og gjør oss til ivrige tjenere for deg og hverandre Med mot og kjærlighet arbeide for fred slik du lærer oss å leve.

Trykk oss nær inn til deg så vi alltid kan kjenne varmen og høre din stemme Gi visdom som holder og viser vei helt fram

Prestene i Kroken

Den første soknepresten Kroken ble Reidar Knapstad. Han ble innsatt til sokneprest 16/9-79 av domprost Erik Schytte Blix, men har tiltrått embetet alt den 1/9.

Ved kongelig resolusjon 23/4-82, ble det bestemt at det skulle opprettes et residerende kapellanembete i Kroken. Kjell Yngve Riise ble utnevnt til res.kap. i juli sammen år. I september ble han innsatt ved sokneprest Knapstad.

Sokneprest Reidar A. Knapstad flyttet fra Kroken prestegjeld 1/7-85. Hans etterfølger ble Kjell Yngve Riise. 1. Januar 1986 begynner Børre Aamodt som residerende kapellan. Han kommer fra Østlandet.

Skjelnan kvalstasjon - se egen artikkel

Bernt Arne Løvold og sementvarefabrikken 

Alaska og gullgraving

Det første vi hører om B. A. Løvold, er at han som ung reiste til Alaska for å prøve lykkes som gullgraver. 

Bernt Arne Løvold




 

Maren Løvold

Kona hans, Maren, var med, og hun ble gravid mens de var der. Det sies at hun var den første hvite kvinne som fødte i Alaska.

Temperaturen var veldig lav, og gullgraverne levde et hardt liv. De hadde respekt for fru Løvold. Hun pleiet dem når de var syke og passet gullposene deres (under hodeputa si) når de festet.

De vasket gull i et vaskevannsfat. 

  Ora Wold, the child of forty mile.

Bright-eyed and laughing as she played about the parlour of the Golden West Hotel yesterday afternoon, was little Ora Wold, the first white child born at Forty-mile, on the Yukon. B. Wold took his wife into the Yukon country with him when he went in three years ago, and took up claim at Forty-mile in American territory. With the opening of the Klondike he went into El Dorado, and there secured one of the best locations. He worked hard and saved money until, having at length decided that he had toiled long enough, he sold his interests and cleaned up in various ways nearly $ 60 000. With this amount, Wold says, he is going back to his native Norway to enjoy the fruits of his labours in the frozen country on the other side of the globe. Mrs. Wold, who is a very attractive woman, says she felt no discomfort from the hard winters within the circle, and indeed got on very well, with plenty to eat and a warm cabin. The child of Forty-mile is a perfect specimen of healthy childhood.

Ora Wold, barnet i Forty-Mile.

Med strålende øyne lo hun mens hun lekte i dagligstuen på Golden West Hotel i går ettermiddag, lille Ora Wold, det første hvite barn som ble født i Forty-Mile, ved elva Yukon. B. Wold tok med seg kona inn i landet ved Yukon da han dro dit for 3 år siden og tok opp skjerpe i Forty-Mile på amerikansk grunn. Da Klondike åpnet, dra han inn i El Dorado, og der skaffet han seg et av de beste feltene. Han jobba hardt og sparte penger til han omsider mente han hadde slitt lenge nok. Da solgte han sine interesser og skrapte på forskjellig vis sammen nesten 60.000 dollars. Med dette beløpet, sier Wold, skal han reise tilbake til sitt fedreland Norge for å nyte fruktene av sitt arbeid i det frosne landet på den andre siden av kloden.

Fru Wold som er en svært tiltrekkende kvinne, sier at hun ikke opplevde noe ubehag som resultat av de harde vintrene innenfor sirkelen (Polarsirkelen), og hun klarte seg virkelig godt; med nok å spise og en varm hytte. Barnet i Forty-Mile er et perfekt eksempel på frisk barndom.

Dette er avskrift og oversettelse av et avisutklipp som vi fikk låne av Kirsten Løvold. Det er fra en amerikansk avis på den tiden da Løvold var i Amerika og lette etter gull. Som vi ser av utklippet brukte han navnet Wold da han var «over there».

Ålesund og Afrika

Da Løvold hadde tjent 60.000 dollar, solgte han det han eide i Alaska og reiste hjem til Norge for å nyte fruktene av sitt arbeid.

Det første han gjorde med sin formue var å leie en lokalbåt og reise rundt til sine fem brødre og betale ut gårdene deres. Så slo han seg ned i Ålesund hvor han bygde stort hun og begynte med isenkramforretning.

Etter noen år i Ålesund dro han til Afrika og begynte med strutsefarm der. Etter det bar det tilbake til Norge igjen.

Sandfeltene i Kroken

Nå hadde han begynt å tenke på at det måtte være en gullmorene fra Alaska over til Finnmark. Han reiste med hurtigruta til Finnmark for å undersøke dette. Planene han ble imidlertid forandret, for da hurtigruta forlot Tromsø og han sto ved rekka og så over til Kroken, fikk han se sandfeltene der. Han visste at under Ålesundbrannen tjente de som hadde sand seg rike. Kort tid etter flytta han hit sammen med familien, og i 1916 starta han med sementvarefabrikk.

Løvold var en oppfinnsom mann.

For å få maskinene på fabrikken til å få, brukte de vann fra Krokelva. De samlet opp vann i en dam et stykke oppe i elva. Vannet ble ført nedover i trerenner (slik som under gullgravingen i Alaska). Noen «blokker» regulerte vannet, og et stort vannhjul drev maskinene.

Hans sønn, Sverre, monterte vindmølle som produserte elektrisitet, og hans familie var de eneste i Kroken som hadde strøm. Det hendte at strømmen sto på for lenge, særlig når de hadde gjester, og da måtte de fram med parafinlampene. Løvold hadde også telefonstasjon.

Produktene fra fabrikken var murstein, kloakkrør, bryner, garnsteiner. Der var også et sansolderi som leverte sand av forskjellige grovheter. Senere hadde de flere biler som leverte ferdigbetong.

Når elva frøs, stoppet maskineriet, men da hadde familien revefarm og gårdsbruk å ta seg av. Familien hadde leilighet over fabrikken. På taket hadde fru Løvold hage. Som svar på spørsmål om hvorfor taket på huset var helt flatt, svarte gamle Løvold i 1929 at det var fordi helikopter skulle lande der i framtida. Så han var en fremsynt mann.

Det som ble laget på fabrikken, ble ført bort med motorbåter og prammer. Der var en slipp i fjæra hvor man dro opp båtene og reparerte dem.

Til å begynne med var det de nærmeste naboene som arbeidet på bedriften, men driften gikk så godt at folk kom helt fra byen for å jobbe der. I perioder jobba de skift. Det var mer enn 50 ansatte. Pukkverket gikk også mange ganger om natta.

Mot slutten av 70-tallet gikk bedriften konkurs. Det som ødela var pukkverket. Så lenge pukkverket lå langt fra bebyggelsen, var det ingen som ble forstyrret. Da kommunen begynte å selge tomter til boligbebyggelse, ble det umulig for folk å bo nær innpå pukkverket. Det var sprenging og bråk fra steinknuseriet. Løvold fikk heller ikke anledning til å selge tomter fritt av sin eiendom på sørsida av Krokelva. Dette kjøpte kommunen for en billig penge til bruk som friareal. Dermed ble det for lite penger, og bedriften gikk konkurs.

Odd Berg kjøpte opp sementvarefabrikken. Løvold mistet alle sine maskiner i konkursen, også noen som gamle Løvold selv hadde funnet opp.

I dag foregår det ingen produksjon der. Odd Berg leier ut lokalene som lager og kontorer til selvstendig næringsdrivende.

Krigen 1940 - 1945

Det første tegn på krigen fikk Krokenbeboerne da tyske fallskjermhoppere hoppet ut over Stakkevollan.

Ingen hus ble ødelagt i Kroken under krigen, men tyskerne drev øvelsesskyting mot torvsjåene, og flere ble skutt i stykker.

Bensinlagre

På Tomasjordnes var et større anlegg med grovkalibra våpen. Dessuten var det kanonbatteri på Grøtsund. Av den grunn bygde tyskerne vei til Tønsnes. Flere steder nordover i Kroken ble det lagt bensinlagre, og på grunn av bensinlagrene ble det satt opp sperringer. Når man kom til sperrebommen, var det tyske soldater på vakt, og man måtte vise pass for å komme gjennom. Bare for å gå i nabogården måtte man vise passerseddel, og skulle man til byen, kunne det være riktig brysomt. Da måtte man vise passerseddel 3 - 4 ganger.

I Kroken var det 150 tyskere, og tyskerne hadde et luftvernbatteri med 5 - 6 kanoner på Krokøra ved Løvold. Tyskerne bygde brakker langs nordsiden av elva fra veien og ned til sjøen. Sivilbefolkningen kunne ikke gå gjennom tyskernes område.

Russefanger

Omtrent der B. A. Løvold er nå, var et område som var inngjerdet med piggtråd. Krokenbeboerne visste ikke hva som befant seg innenfor gjerdet, men noen mente at det til tider var russefanger der. Det folk så, var at tyskerne kom marsjerende med russefanger til Løvold. Fangene lastet sand og slikt som tyskerne hadde bruk for. De var magre og gikk lørvete kledd. Folk prøvde å lure brød og sild over gjerdet til dem når de hadde pause, men det ble som oftest oppdaget, og Krokenbeboerne ble jaget derfra. Fangene fikk så lite mat at de spiste søppel. Blant annet spiste de rått fiskeavfall lagt ut til sauene.

Bjørkeskogen i Kroken

Den beste bjørkeskogen i Kroken var på begge sider av Krokelva. Tyskerne hogde den vekk for at ikke fienden skulle kunne gjemme seg der. Jorda i Kroken er så karrig at den skogen er aldri blitt slik som den var.

Tyskerne drev en del øvelsesskyting fra Tomasjordnes. Folk i Kroken kunne se granatene når de skjøt. Når det skulle skytes nordover, kom tyskerne og ga Krokenbeboerne ordre om å komme seg vekk, og da ble det rene folkevandringen mot Movika. Skytinga kunne pågå noen timer.

Folk brukte fremdeles båt for å komme seg til byen og handle, men nå var det motor i mange av båtene. Trafikken på veien til byen var for det meste store tyske lastebiler. Enda i 50 - 60 årene var båt det vanligste. Melkebåten gikk under krigen også.

Tirpitz

Tirpitz ble senka 12.11.1944 av britiske bombefly i sundet vest for Tromsøya. Over 1000 mann omkom. Tirpitz var et tysk slagskip, og det hadde bl.a. deltatt i senkning av 21 handelsskip i 1942.

Folk i Kroken måtte gå ned i potetkjellerne under beskytningen. Kjellerne var dårlige, men de ga litt beskyttelse. Da de britiske flyene nærmet seg, startet luftvernet på Skattøra opp. Mange granatsplinter falt ned i Kroken. Tirpitz lot seg ikke ta godvillig. Skipet skjøt tilbake med alt det hadde, bl.a. de åtte kjempestore kanonene.. Nedfall fra granatene til Tirpitz merket man i Kroken. Det var et veldig rammel, og lufttrykket fikk husene til å riste. Slaget om Tirpitz varte ca. en halv time.

Radio

Det var ikke lov ha radio under krigen. Krokenbeboerne fikk beskjed om å møte opp på brygga hos Karlsen (Favør) for å levere radioene. Det var streng straff for å beholde et apparat, men en Krokenbeboer hadde radio under krigen. Den var gjemt i veggen, og dette var en hemmelighet for alle i Kroken. Når han hadde hørt nytt fra London, lot han det sive ut som et rykte slik at folk hørte rykter som de ikke visste hvor kom fra. Nyhetene var nærmest som en medisin. Man trodde alltid at neste år ville krigen slutte. Tyskerne dro rundt med peileutstyr for å finne ulovlige apparater, men Kroken-apparatet ble ikke funnet.

Krigsminnesmerke

En fredagskveld i oktober 1943 kom tyskere til Kroken for å gjøre alt klart til eksekusjonen som skulle foretas dagen etter. De gikk opp i skogen og kastet opp ei fellesgrav et stykke ovenfor et stykke ovenfor der hvor Krokelvdal skole er nå. Lørdag morgen ble åtte personer stilt opp mot grava og skutt. De henrettede hadde vært lenge i en fangeleir på Krøkebærsletta. Her var de blitt torturert før de ble skutt. De som ble henrettet var:

Ottar Jørgensen, 19 år, Årviksand. Johan Rotvåg, 35 år, Rotvåg. Otto Rotvåg, 66 år, Rotvåg. Øyvind Larsen, 47 år, Tromsdalen. Helmer Albrigtsen, 25 år, Nord-Rekvik. Edelsten Johansen, 22 år, Nord-Rekvik. Håkon Jørgensen. Johan Hammer.

Etter krigen ble likene flyttet til kirkegården i Tromsdalen. Området der de ble skutt, ble inngjerdet etterat likene ble flyttet, slik at området ikke skulle bli bebygd.

Fred

Siste krigsåret bli det dårlig med mat for tyskerne også. De sultet ikke, men det var knapt. Mange gikk rundt på gårdene og kjøpte melk. Noen ble også innkvartert på gårdene, og tok i bruk de rommen de trengte. Noen tyskere prøvde også å fiske. De slappet av på vaktholdet år det gjaldt russefangen, så det ble lettere å skaffe dem mat. Enkelte i Kroken mente at tyskerne i grunnen var lettet da krigen var slutt.  

Takk!

Vi har fått hjelp fra mange privatpersoner og fra mange offentlige kontorer i arbeidet med dette lille historieheftet.

Vi retter en spesiell takk til: Helge Borch, Mary Olsen, Kirsten Løvold, Jan Løvold, Normann, Pedersen, Butikkeier Berteussen, Else Erntsen, Anne Grethe Barlindhaug, Sigurd Stenersen, Kjell Grødahl, Bladet «Nordlys», Tromsø Bymuseum, Kroken skole, Tromsdal skole, Veikontoret, Biblioteket, Kraftforsyninga, Kirka i Kroken, Fylkeskartkontoret, Tromsø Boligbyggelag, Televerket, Tromsø Museum. En spesiell takk til Astrid Dearsley for effektiv maskinskriving.

Det er svært lite skrevet materiale om Kroken, så vi har i hovedsak måttet støtte oss til muntlige kilder. Så langt det har vært mulig, har vi prøvd å kontrollere opplysningene vi har fått.

Vi håper at dette materialet kanskje kan komme til nytte i undervisningen ved skolene i Kroken.

Hilsen Elin Løvland Fjell og Vesla Larsen, bearbeidet til Internettbruk av Finn Magne Spjelkavik.  

 
Find the Best Web Hosting which offers reliable service and top quality support